Ansettelser på kanten

Noen lektorer signerer arbeidskontrakter uten å lese dem. Det anbefales ikke!

De fleste arbeidskontrakter er heldigvis ganske gode. De vi får til gjennomsyn, har noen ganger småfeil som raskt kan rettes opp. Det kan være feil lønnsplassering eller bruk av feil stillingskoder.

Vi er likevel bekymret for økningen i ansettelser som er helt på kanten av det lovlige. Om det er dyrtiden som har knekt budsjettene i landets kommuner og fylkeskommuner, eller om det er kreativ tolkning av regelverket som er årsaken, er vanskelig å si. Selv om feilen ikke ligger på din side som arbeidstaker, bør du få forholdene brakt på det rene.

Her skal jeg gå gjennom tre av gjengangerne:

Ulovlige vikariater

Som hovedregel skal ansettelser være faste for at arbeidstakerne skal ha sikre og trygge ansettelsesforhold. Likevel har arbeidsgivere anledning til å ansette på midlertidig basis. I undervisningssektoren gjøres dette i hovedsak gjennom vikariater.

Midlertidige ansettelser skal være for arbeid «i stedet for en annen eller andre». Det er ikke noe krav etter loven at vedkommende man vikarierer for, er oppgitt i arbeidsavtalen. Men det er en forutsetning at noen faktisk er fraværende, og at vikaren dekker et behov for arbeidskraft som skyldes dette fraværet. Vikariatbestemmelsen åpner ikke for å inngå vikariatavtaler for å dekke et vedvarende behov for arbeidskraft når det åpenbart handler om at det er mye fravær på arbeidsplassen.

Dette var tilfellet i en av landets fylkeskommuner. Arbeidsgiveren utlyste en kombinasjon av faste og midlertidige stillinger. Underveis i ansettelsesprosessen bestemte arbeidsgiveren at det ikke var behov for faste stillinger. Et av våre medlemmer ble ansatt på midlertidig basis som vikar. Da medlemmet tiltrådte stillingen, sluttet en annen ansatt på skolen som hadde en fast stilling og samme fagkombinasjon. Fylkeskommunen viste kjapt til at skolen bare hadde et midlertidig behov for arbeidskraft, og avslo medlemmets krav om fast stilling. Etter å ha undersøkt forholdene nærmere, avdekket vi at skolen hadde et høyt antall vikarer. Det tydet på at grunnbemanningen måtte økes i form av faste ansettelser. Saken gikk frem og tilbake, men etter hvert ble kravet om fast ansettelse innfridd.

Allerede i 1989 falt den første dommen om grunnbemanning som sier at et stabilt arbeidskraftbehov skal dekkes gjennom faste ansettelser, ikke via vikarbruk. Domstolene har vist vei, men det er ikke alle som har tatt dette innover seg. Vi antar derfor at flere kan være i samme situasjon.