Skoleturavtalen finnes – til bruk av lærere og lektorer som skal på skoletur med elever.
Else Leona McClimans
Advokat og leder av juridisk kontor
Publisert
For en litt firkantet jurist som meg, er det fascinerende hvordan lærere år etter år reiser på skoleturer i inn- og utland, uten å bry seg om å få betalt, og uten å ha inngått en avtale med skoleledelsen om hvor mye de skal jobbe og hva de skal få av kompensasjon for turen. Å avtale før reisen kan potensielt spare deg for irritasjon og uenighet i etterkant av reisen.
Skoleturavtalen regulerer både arbeidstid og kompensasjon for følgereiser for kommunalt ansatte – om den bare brukes. Da skoleturavtalen ble reforhandlet tidlig i vinter, ble det bare gjort marginale endringer. Satsene i avtalen er noe endret, og avtalen ble forlenget med ett år.
Men det kom inn en praktisk viktig protokolltekst: Det skal nå utarbeides lokale avtaler på skolenivå for lærere som er med på utenlandsturer hvor de ikke planlegger og gjennomfører det pedagogiske opplegget. Godtgjøring og godskriving av arbeidstid, herunder undervisningstid, skal avspeile den faktiske arbeidsbelastningen på turen. I realiteten vil denne pålagte plikten om lokal avtale på skolenivå stort sett bare gjelde Erasmus-turer.
For de fleste andre turer, ligger det uansett i avtalen at man kan inngå lokale tilpasninger og finne hensiktsmessige løsninger for hver enkelt skoletur.
Kaleidoskopet av turer
Vi snakker om «skoleturer» som om det er én type turer, men slik er ikke virkeligheten. Skoleturavtalen dekker reisevirksomhet som omfatter alt ansvar for planlegging og gjennomføring, til å være medfølgende lærer på en leirskole hvor andre står for den faglige opplæringen.
Det er stor variasjon i intensiteten og arbeidsbelastningen på skoleturer. Ofte er det både lange arbeidsdager og ubekvem innlosjering og forpleining. Arbeidsintensitet og belastning er avhengig av ytre faktorer som elevgruppen, elevenes alder, hvor turen går, om den er kort eller lang, hvor mange pedagoger og andre voksne som er med og hvem som har det pedagogiske ansvaret. Ikke minst handler det om det totale ansvaret, både for elevene og for å gjennomføre turens pedagogiske opplegg.
Å planlegge og dra på tur med mange elever, kan være en 24/7-jobb selv om selve reisen verken er lang eller omfattende og målet med turen er både gøy og lærerikt.
Turer er læring
Motivasjon for turen kan være avgjørende også for vurderingen av lærerens arbeidsbelastning. Læreplanfestede turer er ikke frivillige å gjennomføre, verken fra skolens, elevenes eller lærernes side. Det er skoleledelsen som skal prioritere ressurser til gjennomføringen av læreplanfestede turer.
Skolens dannelsesoppdrag er tydelig: Skoleturer er læring for mange elever. Det er en ny måte å erfare og oppleve verden på. Barneskoleelever på leirskole sover kanskje for første gang et sted uten foreldre. Ungdomsskoleturer kan lære elever å tenne bål eller sove i telt. Elever i videregående på språkturer får praktisert et fremmedspråk i et land de kanskje ikke kjenner.
Innkvartering og utkvartering
Skoleturer kan være både innenlands og utenlands, og det kan være så som så med både bevertning og innkvartering. Det er oftere tomatsuppe tilberedt på primus, enn hotellbuffet. På noen turer sover læreren i seng på leirstedet eller på hotell, på andre turer er det telt eller snøhule. Altså ikke en «innkvartering», men en «utkvartering».
Historikken bak særreguleringen
Skoleturavtalens utfordring for undervisningspersonale er ikke bare at lærere reiser på tur uansett hvor lite betalt de får for det, men også hvordan avtalen historisk er skrudd sammen.
Særavtalen har egne bestemmelser for undervisningspersonale for reiser med elever til/fra og opphold på bemannede leirskoler (del II A, punkt 6) og utenlandsturer (del II B, punkt 7). Historisk sett handlet særreguleringen om lærernes arbeidstid på turer der de selv ikke står for det pedagogiske opplegget, enten det er på leirskole eller på Hvite Busser.
Dette er ikke representativt for dagens læreplanfestede turer. For undervisningspersonalet er det imidlertid ikke særregler for læreplanfestede turer og reiser innenlands, og heller ikke for ubemannede leirskoler eller andre reiser. Partene på skolen kan derfor velge om det skal lages en lokal avtale med utgangspunkt i særreglene i SGS1010 punkt 6 og 7, eller med utgangspunkt i de mer generelle bestemmelsene i avtalen.
Dersom det lokalt inngås en skoleturavtale, er det viktig å passe på at lærernes undervisningstid den uka de er på tur, regnes som avviklet, og at ikke undervisningstimer flyttes slik at turen reelt sett blir ekstra arbeid i årsverket, men uten at det kompenseres.
Lærere skal ikke «skylde timer» etter skoletur
I avtalen fremgår det klart at «godskriving av undervisningstid innenfor oversikt/plan over arbeidstiden fastsettes lokalt, dog slik at dette minimum tilsvarer vedkommendes gjennomsnittlige undervisningsplikt».
Likevel hører vi på sekretariatet jevnlig om lærere på tur som ender med å «skylde timer». Lærere som er med på tur, får bare godskrevet arbeidsplanfestet tid og ikke undervisningstid. Dette er en feilpraktisering: For alle lærere på tur, er skoleturen hovedbeskjeftigelsen den uka. Om Visma eller andre typer timetellingssystemer sier noe annet, ligger feilen i Visma og må rettes opp.
Reisetid fortsatt et rettslig uavklart område
Det er fortsatt en rettslig uenighet om reisetid skal regnes som arbeidstid eller ikke. Derfor er det også protokollført i SGS1010 at partene er uenige om i hvilken grad reisetid skal regnes som arbeidstid.
Kjernen i uenigheten er arbeidsmiljølovens skille mellom «arbeidstid» og «arbeidsfri». I norsk rett er reisetid til og fra fast oppmøtested fritid – reise til og fra jobb regnes altså ikke som arbeidstid. Og reiser innenfor normalarbeidstiden regnes som arbeidstid.
Reisetid utenfor normalarbeidstiden, derimot, ble vanligvis ikke ansett som arbeidstid. Slik er ikke ståa lenger.
Arbeidstid eller fritid?
Toneangivende dommer i Høyesterett og EU-/Efta-domstolen det siste tiåret har endret rettstilstanden. Dommene har avklart at nødvendig reisetid til og fra andre steder enn fast oppmøtested som hovedregel er arbeidstid. Dette er uavhengig av om reisen er foretatt innenfor eller utenfor normal arbeidstid. Avgjørende er de rettslige vurderinger av skillet mellom arbeidstid og hviletid/arbeidsfri/fritid.
Kjernen i argumentasjonen i disse domstolene er at på reiser for arbeidsgiveren, står man ikke fritt til å forlate arbeidet og disponere tiden som man ønsker selv. Da kan man ikke kalle dette annet enn arbeidstid. Det gjelder også for skoleturer.
Men ikke noe om kompensasjon
Utfordringen er at verken norsk rett eller EØS-rett sier noe om kompensasjon for reisetid. Vi på arbeidstakersiden mener at nyere rettspraksis er relevant for spørsmålet om godtgjørelse. Rettspraksis viser et skifte i hvordan vi ser på skillet mellom jobb og fritid og på den helse- og velferdsmessige verdien av å tilbringe tid med familie og til rekreasjon.
Mens vi venter på en rettslig avklaring på dette spørsmålet, er et godt første skritt å bruke SGS 1010 slik at ingen reiser på tur uten at en tydelig arbeidsplan er lagt som dekker både arbeidstid og kompensasjon.
Kommuner på Robek-listen
Dårlig kommuneøkonomi kan gjøre at lokale skoleturavtaler kan gi langt dårligere vilkår for lærere enn den sentrale avtalen gir, dersom ikke iveren etter å finne gode lokale særløsninger er på topp. Mitt klare råd er at det ikke er lurt å inngå lokale avtaler hvor lærere får vesentlig dårligere arbeidsvilkår ved å være på tur enn det den sentrale avtalen gir rett til.
Men om det engang er slik at det er inngått en lokal avtale mellom alle parter, er det denne som følges. Det er ikke rektor alene som bestemmer over en slik avtale: Den forutsetter medbestemmelse. En lokal skoleturavtale må inngås av rektor og de tillitsvalgte ved skolen for å være gyldig.
Ukollegialt press kollegaer imellom for å gå med på dårlige lokale skoleturavtaler, for eksempel av hensyn til at skolen skal tiltrekke seg flere elever eller fordi enkelte kollegaer trenger en luftetur, undergraver læreres arbeidsvilkår og det langsiktige tariffarbeidet. Det plasserer heller ikke ansvaret for finansieringen av skoleturer der det reelt hører hjemme: i kommunestyret og hos skoleledelsen.
Ansvar må kompenseres
Floskler som at «veien blir til mens man går», og at «det er på dårlig planlagte reiser de morsomste minnene skapes», gjelder ikke ubetinget på skoletur. Det er lærerens ansvar at reisen er forsvarlig, og at risikoen ved reisen reduseres. Da er det også lærerens rett at arbeidstid og kompensasjon for dette ansvaret avklares i forkant av reisen, slik at lærere – som alle andre offentlig ansatte – kompenseres for tid på tur som reelt sett er arbeidstid.
