Lærerens vern mot bildespredning
Vi snakker mye om elevenes vern mot krenkelser i form av bilder og filmer som spres på sosiale medier – men hva med lærernes vern?
Illustrasjonsfoto: iStock
Origene Mushorangabo
advokat
Publisert
Vi snakker mye om elevenes vern mot krenkelser i form av bilder og filmer som spres på sosiale medier – men hva med lærernes vern?
Illustrasjonsfoto: iStock
Origene Mushorangabo
advokat
Publisert
Inntoget av smarttelefoner, nettbrett, digitale plattformer og andre teknologiske duppeditter i skolen har i stor grad handlet om teknologiens potensial og muligheter. Forkjemperne for digitaliseringen mener at skolen må tilpasse seg en verden i endring, og ferdigheter innen bruk av teknologi er en forutsetning i dagens og morgendagens arbeidsliv.
Det er påfallende mindre oppmerksomhet om utfordringene knyttet til dette – og ikke minst dagens delekultur.
Sosiale medier har transformert måten elevene kommuniserer og interagerer på. Dette er selvsagt et stort problem for elever som er utsatt for mobbing og hets via sosiale medier, men det er også et problem for lektorer og lærere som opplever at de henges ut av elever, enten det er på Jodel, på Snapchat eller i et lydspor i en russeslåt.
Foreldre som henger ut lærernes yrkesutøvelse med navn og bilde på nettsidene til skolen eller i lukkede Facebook-grupper, er en problemstilling i samme gate.
Dette reiser spørsmål om hva lærere må finne seg i av krenkelser.
Arbeidsgiveren har plikt til å sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø. I arbeidsmiljøloven § 4-3 står det: «Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden», og «Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.»
Loven anerkjenner altså at andre, utenfor arbeidsplassen, kan ha en innvirkning på arbeidsmiljøet. Bakgrunnen for denne presiseringen i loven var blant annet en urovekkende utvikling med økende voldsproblematikk der kunder, klienter og brukere kan være en risiko for arbeidstakerne.
Arbeidsgiveren har altså en lovpålagt plikt til å iverksette rutiner på forhånd som skal ivareta lærernes integritet og verdighet. Tatt på ordet er dette et føre-var-prinsipp. Arbeidsgiveren skal iverksette tiltak på de områdene arbeidsstokken har størst utfordringer.
Handlingsplikten til arbeidsgiveren inntrer i det øyeblikket et videoklipp eller bilde av lærere havner på sosiale medier og kan spres. Vi i Lektorlaget opplever at arbeidsgiveren ofte havner bakpå ved slike hendelser. Det er som stadig å tørke opp vannet under kranen i stedet for å stenge den. Bildene vil som regel bryte med enkeltindividets personvern. Det er krenkende for den som avbildes, og i strid med den enkeltes rett til privatliv.
Utgangspunktet etter åndsverksloven § 104 er at et fotografi av en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den avbildede. Unntaket er at fotografier kan vises offentlig uten samtykke dersom de har «aktuell og allmenn interesse».
Elever som snikfotograferer, har sjelden en omfattende tankeprosess der de tenker over formålet med bildetagningen og innhenting av samtykke eller vurderer konsekvensene av spredningen, slik seriøse medier gjør. Dette reiser spørsmålet om man skal kreve den samme standarden av elever som man krever av massemediene.
Med tanke på at formålet er å verne menneskets private sfære og hver enkelts råderett over bilder av seg selv, er standarden den samme. Den digitale utviklingen har riktignok skjedd i et høyt tempo, men individets rett til privatliv er, og har vært, en grunnstein i en fungerende rettsstat.
Det er innlysende at det skal mye til for at ytringsfriheten trumfer i avveiningen mot retten til privatliv, slik at offentliggjøring kan skje uten den avbildedes samtykke. Kravet til at innholdet må være aktuelt og ha allmennhetens interesse, høyner terskelen ytterligere. Det er svært vanskelig å argumentere for at en video tatt i affekt etter at læreren har sendt eleven ut av klasserommet, har allmennhetens interesse.
Elevens behov for å kringkaste hendelsen og jaget etter «likes», legitimerer ikke krenkelsen som eksponeringen av læreren fører med seg. Det samme gjelder der eleven på eget initiativ filmer undervisningen og direktestrømmer denne i sosiale medier. I det tilfellet vil det være flere krenkelser, alt etter hvor mange personer kameralinsen fanger opp. Når integritetskrenkelsen også må vurderes opp mot muligheten for massiv spredning, er det innlysende at retten til privatliv veier tyngst i slike tilfeller.
Den som sprer personsensitive opplysninger, må likevel bedømmes ut fra opplysningene vedkommende hadde på tidspunktet for delingen, og belastningen den offentlige eksponeringen medfører for den avbildede. Enhver som sprer personopplysninger, har et selvstendig ansvar for å innhente samtykke. Noe annet er det om man av egen vilje velger å tre inn i den offentlige debatten, vel vitende om at debatten kringkastes til offentligheten. I slike tilfeller må vedkommende akseptere at retten til personvern må vike for deltakelse i samfunnsdebatten.
Dersom bilder deles offentlig, vil dette være en krenkelse av privatlivets fred og omfattes av straffeloven § 267. Med offentlig har lovgiveren ment at krenkelsene kan nå et større antall personer, uavhengig av om dette faktisk skjedde. Foreldre som trakasserer lærere i lukkede fora eller på skolens nettsider, når det ikke er tvil om hvilke lærere dette gjelder, kan bli straffeforfulgt etter denne bestemmelsen.
Den som ved trusler søker å påvirke yrkesutøvelsen til en person som har ansvar for opplæring i grunnskole eller videregående skole, jf. § 265, risikerer også straffeforfølgning i form av bøter eller fengsel. Det er altså straffbart å true en lærer, og lovgiveren har anerkjent lærerens behov for vern mot trusler. Da er det et paradoks at man i samme lov har fjernet det strengeste alternativet til straff når lærere forulempes med grovt krenkende ordbruk eller atferd. Ved utskjelling er bøter til statskassa ansett som en passelig straff. Tygg litt på den!
Publisering av bilder tatt uten samtykke deles ofte sammen med hatprat. «Jeg kødda bare» eller «det var ikke sånn ment», er gjerne forklaringen etterpå for å ufarliggjøre eller rettferdiggjøre den negative språkbruken.
I straffesaker er det vanlig at domstolene ser på alder for å vurdere om den tiltalte forsto rekkevidden av handlingene sine. Kan et slikt krav også stilles ved krenkelse av privatlivets fred? Det er lite praksis på dette området, men noen retningslinjer har vi. Ung alder vil være et moment ved straffutmålingen, men frikjenner ikke automatisk så lenge vedkommende er over den kriminelle lavalderen. Er man over 15 år, kan politiet sette i gang straffeforfølgelse ved anmeldelse.
At det kreves en høyere grad av aktsomhet av foreldre, trenger ikke å utdypes nærmere.
Det er overraskende lite litteratur og forskning på elevers krenkelser av læreren. I tråd med kap. 9A har en rekke arbeidsgivere laget aktivitetsplaner for tilfeller der en elev blir krenket. Lovforarbeidene anerkjenner problematikken med digitale krenkelser i og utenfor skolen og dens påvirkning på elevenes psykososiale skolemiljø.
Man kan lure på hva som er årsaken til at problemstillingen med krenkelser «andre veien» ikke berøres like eksplisitt og like tydelig i dagens arbeidsmiljølov.
Vi i Lektorlaget mener at dagens lovverk fanger opp disse tilfellene. Etter arbeidsmiljøloven ( § 3-2 (2) d)) har arbeidstakere plikt til å sørge for at arbeidsgiveren eller verneombudet blir informert når det skjer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen. Arbeidstakere som varsler, er altså både en viktig informasjonskilde ved kritikkverdige forhold og en viktig faktor for å forebygge slike forhold.
Et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet. Det er arbeidsgiverens ansvar å tilstrebe et inkluderende arbeidsliv, uten diskriminering, trakassering eller mobbing. Siktemålet er «trygge ansettelsesforhold». Det er derfor på høy tid at arbeidsgiverne tar dette ansvaret på alvor og etablerer gode rutiner for tydelig og god informasjon, om enn etter inspirasjon fra opplæringsloven.
Når den enkelte ikke kan beskytte seg mot personvernkrenkelser, er det dårlig arbeidsgiverpolitikk om den enkelte lektoren selv må ta kontakt med digitale hjelpetjenester for å redusere skaden som allerede har skjedd.
Når nettsider som slettmeg.no heller ikke har mandat til å kreve sletting, kan skoleledelsen i ordensreglementet fange opp disse tilfellene. Dette er ikke upløyd mark. Skal skolen ha nulltoleranse for krenkelser i skolegården, kan man ikke lukke øynene for at krenkelser kan gå begge veier – fra lærer til elev og fra elev til lærer.
Krenkelser av den private integriteten er ikke bare en spøk som læreren må tåle.