I konkurransen om arbeidstakere må lønn brukes i større grad
– Lønn er en del av løsningen på bemanningsutfordringene. Frontfagsanslaget er verken en fasit eller et diktat, sier leder i Akademikerne Lise Lyngsnes Randeberg.

Publisert
Skrevet av redaksjonen
I dag leverte frontfagsmodellutvalget sin rapport til finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).
Akademikerne stiller seg bak frontfagsmodellen, og mener rapporten gir en god overordnet fremstilling av modellen og hvilke utfordringer vi står overfor i samfunnet og i arbeidsmarkedet.
Samtidig mener Akademikerne at dagens praktisering av modellen fører til at mange arbeidstakere ikke får tilstrekkelig uttelling for investeringen de har gjort i lang utdannelse. Det fører også til at det offentlige sliter med å få tak i de folkene de trenger for å sikre offentlig finansierte tjenester og velferdsordninger. Det har Akademikerne og Unio synliggjort i en særmerknad i rapporten.
Det er et stort behov for høyt utdannede i både privat og offentlig sektor, og akademikere har nøkkelroller i de store omstillingene vi står overfor.
– Vi får ikke til grønn omstilling uten naturvitere og teknologer, og vi kan ikke møte eldrebølgen uten leger. Offentlig sektor sliter allerede i dag med å rekruttere og beholde jurister, psykologer og økonomer. Og det er mangel på lektorer i videregående skole, sier Randeberg.
– Krisen i Helse Nord er et eksempel på hva som kan bli konsekvensene når man ikke klarer å rekruttere fagpersoner.
Akademikerne mener offentlig sektor må være konkurransedyktig selv om den ikke skal være lønnsledende, og i privat sektor må de ansatte få uttelling når bedriften de jobber i går bra.
Ikke fasit eller diktat
Hver vår anslår partene i frontfaget, NHO i forståelse med LO, hva den gjennomsnittlig totale årslønnsveksten i frontfagsområdet vil bli inneværende år. Dette anslaget blir også kalt frontfagsrammen.
– Anslaget er et hjelpemiddel i koordineringen, men er verken fasit, diktat, minimum eller maksimum for lønnsveksten i de andre tariffoppgjørene som følger i offentlig og privat sektor, sier Randeberg.
Det betyr at partene i etterfølgende tariffoppgjør har frihet til å avtale egne økonomiske rammer.
– Vi har opplevd i flere år at anslaget er blitt sett på som en fasit av andre parter – både på arbeidsgiver og arbeidstakersiden, påpeker Randeberg.