Av: Gro Elisabeth Paulsen
Debatten om matematikk- faget avdekker vedvarende og uløste dilemmaer i norsk skole. Fire oppslag i DN siste uke illustrer situasjonen. På den ene siden mener skolefolk at læreplanen i matematikk i videregående er for vanskelig og for lite relevant for alminnelige elever som går for studiekompetanse. Mange normalt begavede elever mestrer knapt prosentregning etter 10 års grunnskole og er ikke klar for avansert matematikk. På den andre siden beskriver en 19-årig student norsk skole som et sted der man bruker ett år på å gjennomgå en lærebok som kunne vært lest på et par dager, og der flinke elever ikke må anstrenge seg nok til å lære å lære. Med gode karakterer fra det mest krevende matematikkurset i norsk skole var han utilstrekkelig forberedt på møtet med fagmiljøet ved Stanford, USA.
Med andre ord: Norsk skole er altfor vanskelig og altfor lett. Dette blir særlig synlig i matematikkfaget der det er vrient å kamuflere dårlige prestasjoner. Enkelte har villet fjerne hele matematikken fordi den kommer i veien for høyverdige intensjoner om å gjøre norsk skole inkluderende, ikke-autoritær, motiverende og morsom. Samtidig preges norske læreplaner av skyhøye ambisjoner og grenser til visjonslitteratur.
Skolepolitikk har lenge vært en kappestrid om å ha riktige idealer. Først med Kunnskapsløftet knesatte man prinsippet om at både skolepolitikk og undervisningsmetoder heretter skal baseres på systematisk kunnskapsinnhenting, ikke minst gjennom forskning. Nå vet man at den norske fellesskolen stadig sliter med et uavklart forhold til at elever er så forskjellige. Etter 20 år med en elevsentrert skole der tilpasset opplæring er første bud, ser vi at tilpasningen ofte har dreid i retning av ettergivenhet, utsettelser og minste motstands vei, for eleven og for skolen. Mange har håpet at IKT kunne fjerne slitet med å lære på samme måte som teknologisk utvikling i forrige århundre fjernet mye av det fysiske slitet i arbeidslivet. Desto større skuffelse over studien som viser at læringsutbyttet av dataspillet DragonBox er mindre enn ved bruk av tradisjonell oppgaveløsning og formelle metoder, som altså er mer kjedelig og mindre engasjerende. Funnet bryter med skolepolitiske trender som tilsier at bare undervisningen blir morsom nok, mer intuitiv, mindre kognitiv, mer konkret, mindre abstrakt, da vil det vidunderlige skje.
Nå må det tenkes nytt og grundig. Vi kan få hjelp av Daniel Kahnemanns bok Tenke, fort og langsomt som har hatt en sterk virkning på økonomifaget og endret synet på mennesket som rasjonell aktør. Boka gir et glimrende overlys på norsk skoleideologi og postulatet om eleven som rasjonell aktør. Hangen til mental latskap er fellesmenneskelig og gjør tilværelsen levelig, i følge Kahnemann. Vi foretrekker automatisk, hurtig og ubesværlig tenkning (System 1) framfor anstrengende og viljestyrt analyse (System 2). Erfarne lærere, i ordets dobbelte betydning, vet at innlæring av kompleks fagkunnskap krever bruk av System 2, som igjen fordrer overvinnelse av indre motstand. Kahnemann hevder også at menneskers illusjon av å forstå er basert på en nesten ubegrenset evne til å ignorere vår egen uvitenhet og leve godt med System 1-tenkning.
Hvis han har rett, har skolen en formidabel oppgave: Den skal øve opp unge mennesker i å bruke System 2, og dermed tilegne seg et stadig større reservoar av kunnskaper og ferdigheter som kan automatiseres og gjøre System 1 mer treffsikkert.
Dette krever iherdighet i skolen. Elevenes motstand mot anstrengelse må ikke møtes som en moralsk brist, men som normale reaksjoner som må overvinnes. Professor Mari Rege er inne på tanken når hun foreslår at barn skal trenes mer i utholdenhet og selvregulering. Dette krever en ny debatt om tilpasset opplæring i fellesskolen.
Norsk Lektorlag har tatt til orde for at læreplanene må bli tydeligere og mer nøkterne, men det er ingen farbar vei å kutte krav til studiekompetanse og skyve enda mer ulært over til neste utdanningsinstitusjon. Det store frafallet i deler av høyere utdanning tilskrives svake matematikkferdigheter fra videregående, og da er det uforsvarlig å fire på kravene fordi grunnskolen ikke har gjort sin del av jobben. Vi må heller våge å diskutere om dagens elevsentrerte skole og den idealiserte elevrollen som diktes fram i regelverket, egentlig gagner elevene.
Debattinnlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 6.mai 2014, i en noe forkortet versjon.