Opplæring til anonym feighet

Gro Elisabeth Paulsens leserinnlegg i Dagsavisen 27.november 2008:

 22. november hadde Andes Heger i Dagsavisen en tankevekkende kommentar om skitt uten avsender. Saken gjelder den ansvarsfrihet – og ansvarsløshet - som fritt utspilles i nettfora der anonymiteten er vanntett. Heger påpeker hvordan folk som opptrer anonymt, ikke trenger stå for egne ytringer. Han siterer et knippe utsagn fra strømmen av verbalt søppel. At anonymitet bringer fram det verste i oss, er ikke nytt. Det nye er at ytringer i nettmediene helt kan unndras både straffeansvar og moralsk ansvar. Heger antyder at anonyme ytringer likevel ikke avstedkommer noe, fordi de fleste av oss ikke tar dem alvorlig. Likevel bør fenomenet behandles med det største alvor.

Heger hevder at de fleste allerede i sandkassa vil ha skjønt konseptet med at frihet og ansvar henger sammen. Dette er nok optimistisk ønsketenkning. Ikke minst viser professor Hagtvedts studier av autoritære samfunn at konseptet sivilt mo må hegnes om, innlæres og forsvares gang på gang.

Opplæring til myndighet og personlig ansvar er da også et av norsk skoles viktigste samfunnsmandater. Blant annet sier den generelle læreplanen at skolen både skal bryte med selvopptatthet og gi styrke til å stå alene. Elevene skal delta i vurderingen av eget arbeid og skal ha innflytelse på egen skolehverdag. I den prosessen bør de læres opp til å kombinere egeninteresser med samfunnsansvar og respekt for medmenneskers integritet.

Sett på bakgrunn av disse idealene er det uforståelig at stadig flere politikere mener at elever anonymt og elektronisk skal rapportere om hvordan de opplever undervisningen til navngitte enkeltlærere. Meldingene skal gå direkte til skolens ledelse og ikke til læreren det gjelder. Når skolen som institusjon applauderer slik anonym vurdering av enkeltpersoner, svekker den idealet om at man skal kunne stå ved egne ytringer.

I mars 2007 kunne vi lese at justisminister Storberget slo alarm mot digital mobbing etter å ha lest en rapport fra Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO om hvordan mobbing og seksuell trakassering via mobil og internett vokser i omfang blant ungdom. Nettopp den anonymiteten og isolasjonen som elektroniske medier gir, brukes som forklaring på at hjerteløsheten tar overhånd. Skal skolen være en legitim motkraft mot denne typen feighet, må den selv praktisere en saklig og åpen vurderingskultur, og ikke gå god for en type angiverkultur.
 

Politikernes begrunnelse for den anonyme lærerevalueringen bærer dessverre bud om en klar mistro til lærernes profesjonalitet. Anonymitet sies å være nødvendig fordi ungdom frykter at lærere ”tar” kritiske elever ved å gi dem dårlige fagkarakterer. Gjennom sitt vedtak bekrefter politikerne overfor ungdom at skolen verken har et system som sikrer saklig karaktersetting, eller har et system som kan hanskes med åpen uenighet.

Ungdom får i praksis en leksjon i at man er nødt til å opptre feigt for å ikke skade sine egne interesser. Verken byrådet i Oslo eller fylkespolitikere andre steder i landet kan i denne saken ha tenkt særlig langt i forhold til ”de store spørsmål” knyttet til demokratiet. Da ville de kanskje ha innsett at anonym vurdering av navngitte enkeltpersoner er en dårlig pedagogisk metode i et demokrati.

I skolen er mange lærere opprørte over den korttenkte populismen som ligger bak vedtak om anonym lærerevaluering. Vi kan risikere at barn som forstod konseptet med kopling av frihet og ansvar allerede i sandkassa, nå opplæres til det motsatte av skolesystemet.    

 Relaterte lenker:

• Dagavisen: Opplæring til anonym feighet
• Dagsavisen: Skitt uten avsender
• Anonym evaluering av lærere