image-8
Lektorbloggen

Tilpasset opplæring – til hvilken elevrolle?

Norsk Lektorlag har reist en debatt om elevrollen fordi vi ønsker en bedre balanse mellom elevenes plikter og rettigheter.
AVRedaksjonen
05. desember, 2014
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Av: Gro Elisabeth Paulsen

Det er nå en mannsalder – 20 år – siden skolereformen i 1994 (R94) ga alle ungdommer rett til videregående opplæring. Reformen la vekt på den såkalte «nye elevrollen» som krevde en komplementær «ny lærerrolle». Den nye eleven skulle være aktiv og autonom og ha stort ansvar for egen læring. Ved implementeringen av reformen virket det som om man postulerte at målet, den autonome og ansvarlige eleven, dette helstøpte og integrerte menneske, ikke krevde langsiktig dannelsesarbeid. Den autonome eleven skulle kun forløses. Elevene måtte slippes løs fra den tradisjonelle skolen som hindret og hemmet dem.  Videregående skole skulle endres fra å være en utvalgsskole til en fellesskole med to løyper. Det gamle gymnaset skulle utraderes, og det tidligere mangfoldet av yrkesutdannelser gjort homogene. Å høvle ned fagtradisjoner og gjøre pedagogikken mer ensartet var et merkverdig grep for å få alle med, ikke bare de to tredeler av ungdomskullet som inntil da hadde ønsket mer enn niårig grunnskole. Den generelle samfunnsutviklingen tilsa – og tilsier fortsatt – at alle trenger en solid grunnutdannelse som utgangspunkt for livslang læring og kontinuerlig oppdatering. Vi hører stadig argumentet om at høye norske lønningene, den norske velstanden og de norske velferdsordningene kun kan forsvares dersom vi er høyproduktive og arbeider smartere enn våre konkurrenter på verdensmarkedet. Utdanningspolitikken preges av bekymring for Norges økonomiske fremtid. Skolestrukturen fra 1994 skulle imidlertid også bidra til sosial rettferdighet ved å gi alle ungdommer mulighet til å kvalifisere seg for høyere utdanning. Utjevning av statusforskjeller var trolig motivet for å fjerne gymnaset, som ble oppfattet som en eliteskole, samtidig som yrkesfagene ble akademisert. De politiske ambisjonene om ett eller maks to skoleløp har i 20 år vært fastlåst i en visjon om at alle få enten studiekompetanse eller fagbrev, og de som får fagbrev, skal få studiekompetanse uten å bruke mye tid ekstra.

Den ambisiøse planen framstår som velmenende, ideologisk uangripelig, visjonær og fremtidsrettet. Men i det øyeblikket man visualiserer i sitt indre at alle skal gjennomføre, kommer frafallet som et bakhold. Skolepolitikken blir et stykke sosial ingeniørkunst der alle som skaper rusk i maskineriet, som sinker det store spranget mot utopien, tildeles rollen som dissidenter og avvikere. Etter 1994 begynte man å telle de frafalne, og i 2014 kan vi fastslå at frafallet synes å være konstant, rundt en tredel. Ordbruken sier sitt om den politiske skuffelsen over all gråsteinen som ikke vil forvandle seg til gull. [i]  I de første 15 årene ble videregående skole, og de gamle «gymnaslærerne» der, beskyldt for å stille for høye krav. Presset mot karakterene, særlig nederst i skalaen, har en tydelig kopling til krav om å redusere frafallet. De siste årene har skolepolitikere erkjent at grunnskolen ikke alltid fyller sin rolle slik at elevene har forutsetninger for å mestre videregående. PISA-rapportene det siste tiåret ble en vekker, men alt på 90-tallet visste lærerne i videregående skole om spriket mellom pedagogiske visjoner og realiteter.  Det er på tide å innse at en nullvisjon om frafall i videregående skole krever en annen realpolitikk. Skolen har et tilbud som passer bra for to tredeler av ungdommen. Å omtale den siste tredelen som frafalne, er å signalisere at disse ungdommene ikke er bra nok. Man bør heller drøfte hva som i praksis skal legges i begrepet tilpasset opplæring. 

Målstyring som ledelsesprinsipp innebærer at både politikere og administrativ ledelse kan sette skyhøye mål og så delegere oppgaven nedover i systemet. Ambisjonene forankres deretter som vedtatte «visjoner» på lavest mulig nivå.  Delegering passer utmerket til den norske tanken om lokal sjølråderett og til tanken om medansvar og medvirkning fra «gutta på golvet». Målstyring som ledelsesprinsipp forutsetter at det følger ressurser med delegeringen, eller at målet nedjusteres når ressursene kuttes. Alternativet er å delegere oppgaven lengst ned i hierarkiet, der oversikten er minimal.  Å gi foreldre ansvar for å rette elevarbeider og elever ansvar for egen læring er en slik utartet delegering.[ii] Etter PISA og annen kartlegging av tilstanden har man skjønt at elevene ikke kan bære dette ansvaret, som nå delegeres til nest-laveste nivå som er læreren. Mye er positivt ved regjeringens Lærerløft og ved den allmenne politiske anerkjennelsen av hvor avgjørende viktig læreryrket er. Å delegere ansvaret til den enkelte lærer for valg av undervisningsmetoder og læremidler og for å utvise skjønn i klasseledelse og elevvurdering, er nødvendig og klokt. Å delegere ansvaret for tilpasset opplæring, uansett klassestørrelse og spredning i elevenes forutsetninger, til den enkelte lærer er ansvarsfraskrivelse. Det er den gamle historien om «å skylde på lærer`n».  Sett fra lærerværelset er en null-visjon om frafall politisk svada og ideologiske påfuglfjær.

Jokeren som kan få den skoleideologiske kabalen til å gå opp, er nemlig elevens rett til opplæring tilpasset evner og forutsetninger hos den enkelte. Da må selvsagt gruppesammensetning og størrelse være pedagogisk forsvarlig sett i lys av det konkret behovet for tilpasninger. Alle slutter opp om denne ideelle målsetning, men «alle vet» også at disse bestemmelsene fungerer som glasur. Rapporter og analyser fra PISA-undersøkelsen kan tyde på at spranget mellom ferdighetsnivå i lesing mellom 15-åringer i en vanlig norsk klasse kan tilsvare 6-7 års leseopplæring. Matteus-effekten kan oppleves som nådeløs. Rapporter om psykososiale plager og psykisk uhelse hos unge, om mobbing og sosial utfrysing tyder på at mange har et dysfunksjonelt oppvekstmiljø. Rapportene om digital mobbing tyder på at skolen i sterkere grad burde mobilisere en motkultur til de negative sidene ved ungdomskulturen. Norsk Lektorlag har blant annet argumentert for at skolen skal lære opp unge til å stå for egne meninger, og til å ta avstand fra den feighet og hjerteløshet som kjennetegner nettrollene. Sett i dette perspektivet er det tankeløst å invitere til anonym lærervurdering.  

Et skolesystem med mye dobbeltkommunikasjon gir ikke et godt læringsmiljø. Det rammer særlig de unge som også i privatlivet har opplevd voksne som ikke er til å stole på. Skolens læreplaner, med de luftige og bevegelige kompetansemålene, kan også være en trussel mot den psykiske helsen til perfeksjonistisk og pliktoppfyllende ungdom. Sosiologen Ove Skarpenes har i sine analyser av læreplanene pekt mot faren for anomi. Ny tall, blant annet fra NOVA, tilsier at altfor mange unge sliter med psykiske helseplager. Også ungdom som utad virker både veltilpassede og flinke, rammes. Bestemmelsen om tilpasset opplæring har så langt vært anvendt til å senke kravene og lette situasjonen for dem som viser minst akademisk talent. Parolen i norsk skole har vært at de flinke klarer seg alltids. Nå viser både PISA og annen kartlegging at andelen norsk elever som scorer høyt, er påfallende liten og har blitt mindre de siste 10-15 årene. Man anslår at 17-20 prosent er underytere og går på faglig tomgang i skolen. I tillegg viser studier at særlig evnerike barn, som utgjør 2-5 prosent av elevene, blir dårlig ivaretatt og at mange utvikler atferdsproblemer og dårlig selvbilde og mestrer ikke de arbeidsteknikker som kreves i høyere utdanning. Beregninger tyder på at hver femte som dropper videregående skole, er en underyter, som har gått lei av en skole som gir for små faglige utfordringer. Nyere tall om høyere utdanning viser at 40 prosent av dem som startet på en bachelorgrad for drøyt 10 år siden, ikke har gjennomført. Mens svakheter i grunnskolen gir mangelfullt grunnlag for yrkesutdanning med fagbrev, gir svakheter i SSP mangelfullt grunnlag for høyere utdanning. Det er de unge som tar regningen den dagen de møter kravene fra samfunnet utenfor. De vil muligens også møte er arbeidsliv som ikke har plass til andre enn de høyproduktive.

En subtil form for ansvarsfraskriving er å sette høye mål og delegere, ikke bare måloppnåelse men også kontroll av måloppnåelse så langt ned og bort som mulig. Det er forførende enkelt å stole på at alle vurderer seg selv, og ingen jukser og ingen mobber. Norsk Lektorlag har reist en debatt om elevrollen fordi vi ønsker en bedre balanse mellom elevenes plikter og rettigheter. Vi ønsker på mange måter en strenger og tydeligere skole der læreren står støtt på vegne av voksensamfunnet og har myndighet til å sanksjonere regelbrudd. Det betyr ikke en skole som marginaliserer elever som sliter. Tvert imot ønsker vi en skole som blir bedre utrustet til å møte mangfoldet av elever, og som ikke inviterer til å late som om alt er i orden for å slippe utgifter, bryderi, konfrontasjoner, smertefulle sannheter og uløselige dilemmaer. En del av utrustningen bør være et lavterskel-tilbud der elever har kort ve, bokstavelig talt, til skolesykepleier og til skolepsykolog. Vi skal stille strengere krav til elevene, men det betyr også at vi skal stille strengere krav om et realt skolesystem som ikke lover mer enn det holder.

 

[i] Gudmund Hernes: Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafallet i videregående opplæring. Fafo-rapport 2010:03

[ii] Vi har også sett forsøk på å delegere ansvaret til foreldrene:  Foreldre må rette barnas matematikkoppgaver, for lærerne har ikke tid, for de er opptatt med skoleutviklingsprosjekter

 

Denne lederen sto på trykk i Lektorbladet nr. 6/2014 og  bygger på et foredrag som leder i Norsk Lektorlag holdt på Norsk Psykologforenings lederkonferanse 29. oktober.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Tause klasserom er et demokratisk problem
Et trygt og godt skolemiljø er avgjørende for at elevene skal trives og lære – det er alle enige om. Utfordringen er at bestemmelsene for skolemiljø praktiseres feil, og det har ført til tause klasser...
Lektorbloggen
10 råd for å rekruttere og beholde lærere og lektorer
Skole og utdanning topper listen over saker som betyr noe for folk flest ved valg, men debatten preges av symbolsaker som skolemat og lekser. Her er ti råd til politikere for å rekruttere og beholde f...
Lektorbloggen
Skolens voldelige dilemma
Hva skjer dersom jeg velger å ikke gripe inn mot utagerende elev, av hensyn til egen helse? Vil jeg da kunne forvente anklager om å ha ikke ha gjort jobben min?