Skal det være skolens ansvar å sette grenser for ungdommer?
At russefeiringen går over styr, er ikke noe nytt. Hvert år publiseres reportasjer om festing som går over styr, utagerende seksuell adferd og ikke minst fallende karakterer.
Advarslene har vært til ingen nytte. Russefeiringen utvides stadig, både i intensitet og lengde. Høydepunktet, eventuelt lavpunktet, kom i sommer. Norske 17 åringer holder ikke lenger sin flaue adferd i hjemlandet. Som dårlige kopier av sine forfedre, raver de rundt i Sør- Europa.
Russefeiringen har blitt et samfunnsproblem, og dermed også et samfunnsansvar. Hvem sitt ansvar er det?
Foreldrenes problem, skolens ansvar
Når noe er galt, ropes det som oftest på skolen. Foreldre og samfunnsaktører rir med jevne mellomrom sine kjepphester og forlanger dem inn i skolen, uten å forstå at skolen allerede har tatt tak i problemet for lenge siden. Slik er det også denne gangen.
I skolen blir norsk ungdom foret opp i demokratiforståelse, fredelig konflikthåndtering, samt negative konsekvenser av alkohol og tobakk. Grensesetting når det gjelder seksualitet er de pepret med fra slutten av barneskolen både gjennom undervisning og utallige holdningskampanjer.
Det offentlige har altså gjort sitt. Men det er tydeligvis ikke nok. Hvem skal ta ansvar når tenåringen selv ikke skjønner sin egen sårbarhet? Er det ikke på tide at foreldre og foresatte sier det vanskelige ordet NEI?
Foreldre som ikke forstår at det er en dårlig idé å sende 17- åringer på russetur til Synden kommer ikke til å få gehør hos meg om de maser om samfunnsansvar. Det er tatt for lenge siden. Nå er det deres tur til å sette grenser for unger som ikke klarer det selv.
Mobilbruk og leggetider
Vi som jobber i skolen har sett trenden en stund. Problemer som før ble løst i den private sfæren, blir nå skolens problem. Alt fra mobilbruk til leggetider og vennegjenger skal være skolens ansvar. Det snakkes om mobilregler, vennegrupper og felles leggetider.
Et eksempel er Ane Dahl Torp som før sommeren forlangte at skolen kom på banen for å begrense ungenes mobilbruk. Min påstand er at de fleste skoler allerede har arbeidet med mobilbruk i mange år. I vår nærskole har skolen lagt til rette for at foreldrene skal diskutere mobilbruk, men det er foreldrene som må ta en beslutning.
Skolen og det offentlige kan ikke tre inn i den private sfæren og fortelle hva foreldre skal gjøre, heldigvis. Det tror jeg få foreldre ville funnet seg i. Men om foreldre skal ha ansvaret for sine egne unger, må de også våge å være upopulære, og ikke rope på det offentlige og skolen hver gang de ønsker å si nei til ungdommene, men ikke våger det selv.
Hvorfor våger ikke foreldre å si nei?
For noen år siden arbeidet jeg på en skole i Bærum. I de første ukene i mai ble vi lærere hver dag møtt av elever som hadde festet hele natten. Tre uker til eksamen visste vi hva vi hadde i vente: Elever med store helseproblemer i form av ulike virusinfeksjoner og dype depresjoner. Mange av elevene ødela karaktersnittet de hadde arbeidet i tre år med å oppnå.
Hvor var foreldrene? Jo, de stod i foajeen og serverte havregrøt og frukt til russen. I Bærum er godt kosthold løsningen på det meste. Mange av foreldrene hadde selv gode minner fra russetida og hadde knyttet kontakter de hadde hatt nytte av senere, kunne de fortelle.
Jeg skal forsøke å sette meg inn i foreldrenes sted. Hvorfor våger de ikke si nei? Russefeiringen har flere steder blitt en gestaltning av hvilke sosial status ungen er en del av. Mange av russen, ikke bare de som er i russebusser, grupperer seg og bruker ytre kjennetegn som klær, slagord og logo for å vise at de tilhører en bestemt gruppe. Det har blitt en arena som handler om hvem som er med og hvem som er utenfor.
Offer for gruppedynamikken
Vi kan jo levende forestille oss hvordan det er for en tenåring å oppleve å stå utenfor i det som fremstilles som høydepunktet i ungdomstiden. Kanskje det er derfor foreldre lar ungen dra til Kos på russetur. Redsel for at ungen blir stående alene.
I iveren etter å gjøre det beste for ungene våre, har vi selv blitt et offer for gruppedynamikken. Ingen våger å være den ansvarlige voksne som sier nei, derfor får russefeiringen fortsette med uforminsket styrke, og kyniske aktører som tenker butikk, blir de som leverer premissene.
Jeg er sikker på at pressen kommet til å gjøre sitt for at russefeiringens sanne side fortsatt kommer fram. Det offentlige kommer til å fortsette med sine holdningskampanjer og dele ut gratis råd og kondomer. Jeg kan love at vi i skolen skal arbeide forebyggende og advare alt vi kan, men nå må foreldre også på banen og våge å være upopulære. Bare da kan vi kanskje klare å sette grenser for denne utagerende festingen som er i ferd med å ødelegge både ungdommene og ryktet deres.
Kristin Ask er lektor ved Oslo Katedralskole, innlegget er også publisert på NRK Ytring.