Motiverende skole?

Av: Gro Elisabeth Paulsen

Lønnsforholdene i Norge gir relativt lav økonomisk gevinst for høy utdanning. Akademiske grader og titler gir heller ikke høy status. Det viser seg stadig umulig å få lektor-tittelen tatt i bruk, for eksempel i regjeringens GNIST-kampanje.  Samtidig uttrykkes det sterke forventninger om at skolen skal motivere elevene til faglig innsats. Dette må først og fremst gjøres ved å stimulere den indre motivasjon hos hver enkelt. Lærelyst, nysgjerrighet og systematisk vitebegjær skal gi indre drivkraft til å utnytte eget potensial. Debatten om frafallet i skolen handler ofte om bebreidelser mot skolen eller mot lærerne, som svikter i motiveringen av elevene.

Parallelt med bebreidelsene ser vi en økende anerkjennelse av lærerens nøkkelrolle. Skolen kan rett og slett ikke lykkes uten dyktige lærere og lektorer. Det er nettopp i det mellommenneskelige møtet mellom en kunnskapsrik lærer og en vitelysten elev at skolens hverdagsliv når sine motivasjonstopper. Hvorfor er da ikke skolepolitikere mer opptatt av å spørre om hvilket skolesystem – eller hvilke rammebetingelser – som trengs for å understøtte både elever og lærere i motiveringsarbeidet?

Regjeringen lanserte ved skolestart kampanjen Ny GIV for å bedre gjennomføringen i videregående skole. Flere tiltak rettet mot elevene listes opp, og de kan sikkert alle bidra til noe positivt. Men samlet sett viderefører tiltakene en skolepolitisk tenkning som har vist seg mangelfull. Med en virkelig ny giv kunne vi forventet større vilje – og evne – til å stille mer grunnleggende spørsmål ved viktige utviklingstrekk i skolen.

Den elevsentrerte skolen
Det er et paradoks at denne omsorgsfulle skolen, som har senket de faglige kravene for å ikke stresse elevene, og som gjerne tilpasser seg elevenes ønsker og preferanser, ikke lykkes med å motivere flere elever. Andelen av ungdomskullet som gjennomfører videregående opplæring, har som kjent vært stabil de siste 20 årene. Men i løpet av denne perioden har skolen endret seg mye, og studier av skolens styringsdokumenter viser en klar utvikling fra den fagsentrerte til den elevsentrerte skolen fra 1970-tallet og fram til i dag.

Vitenskapsfilosof Alte Måseide har pekt på hvordan pedagogikken trengte bort fagene og ryddet vei slik at det han i en spissformulering kaller pedagogiske omsorgsberserkar fikk dominere skolen. Professor Erling Lars Dale har pekt på ettergivenhet som undervisningsstrategi i en grunnskole der elever ble rost uansett faglige prestasjoner. Nyere forskningsprosjekt peker på at lærere oftere gir de flinke elevene faglig kritikk, mens de faglig svake heller får sosialpedagogisk, eller terapeutisk, tilbakemelding og oppmuntring. Dette kan oppfattes som en strategi for å motivere ulike elever i en elevsentret skole som ikke utfordrer eller stiller ubehagelige krav.

I løpet av de siste tiårene har skolen prøvd utallige pedagogiske metoder. Sosiolog Ove Skarpenes har kalt fenomenet pedosentrisme. Mye kan tyde på at skolen kanskje bare på overflaten ble elevsentert, mens den egentlig først og fremst ble pedosentrisk da fagene mistet sin legitimitet som sentrum for virksomheten. Samtidig med at faglig undervisning, og faglige mål ble en stadig mindre vesentlig del av den ”helhetlige kompetansen” ble elevene møtt med underforståtte og harde krav om å definere egne læringsmål, egne læringsmetoder og ta ansvar for egen selvrealisering. 

Dobbeltkommunikasjon
Den tilsynelatende omsorgsfulle skolen rammer sosialt skjevt og gir mange unge et sviktende grunnlag for videregående opplæring og høyere utdanning. Dobbeltkommunikasjonen i skoleideologien – vektlegging av at alle skal og må ta utdanning, og samtidig en aksept for at mange slett ikke henger med faglig – kan oppleves som forvirrende eller som hykleri. Sosiolog Ove Skarpenes peker på at det selvrealiserende menneskesynet i skolens styringsdokumenter er problematisk og kan føre til flere tapere og mer usympatiske vinnere. Han løfter også fram begrepet anomi – en betegnelse brukt av Durkheim på en tilstand av verdi- og normoppløsning eller sosial forvirring. Tilstanden kan videreutvikles til psykisk anomi som blir en trussel mot menneskers livsevne. Dette må være den ytterste form for demotivasjon.

Problematisk lydhørhet
Elevsentrismen er innført av hensyn til elevene og for elevene. Fagene er i økende grad innrettet på ungdomskulturens premisser og i mindre grad mot å utvide perspektivet til voksenverdenen. Kravet om tilpasning har av mange blitt forstått som at skolen først og fremst skal la den sårbare unge få være i fred. Ungdomspsykiater Wilkinson har beskrevet prosesser som fører til utvikling av unnvikende atferd og psykisk sykdom hos unge, og som i neste omgang fører til frafall.

Han skriver blant annet: I mellommenneskelig forstand er det nødvendig med en avbalansert lydhørhet overfor andres symptomer for å unngå en prosess med forsterkning av ubetydeligheter. Når den elevsentrerte skolen ikke lykkes med å motivere elevene, kan det komme av at lydhørheten ikke har vært avbalansert, for eksempel med passende doser av faglige krav.

Den elevrettighetssentrerte skolen
Mange håpet at Kunnskapsløftet skulle føre til mer balanse, blant annet fordi lærerne ble lovet pedagogisk metodefrihet, og mange er nå skuffet over den vendingen reformen har tatt. De formaliserte prosedyrene som skal ivareta elevenes rettigheter er blitt det nyet navet som skolens virksomhet dreier om. Skolen er blitt enda mer elevsentrert, men i en formalistisk og juridisk forstand. Dette ”grepet” virker ikke motiverende, verken på elever eller lærere, og det tapper skolens krefter.

Enkeltelever som utnytter systemet, oppnår mye individuell service når retten til standpunktkarakter skal oppfylles. Flere elever erfarer – og lærer – at juks, plagiat og skulk lønner seg. Normløsheten, for eksempel når det gjelder plagiat til eksamen, gir liten støtte til lærernes arbeid for å motivere elevene til hardt, langsiktig og systematisk læringsarbeid. Faren for anomiske tilstander ser ikke ut til å være redusert med Kunnskapsløftet.

Den elevsentrerte skolen ser ikke ut til å styrke elevenes indre motivasjon. Kanskje er det nettopp det motsatte, klare faglige krav og real motstand, som ansporer, gir selvbevissthet og energi. I debatten om universitetenes rolle uttalte professor Bernt Hagtvet nylig at det å senke kravene til noen er en subtil form for undertrykking. Jeg mener han har rett i det. Denne formen for undertykking er dobbelt farlig fordi den fører til apati og hjelpeløshet, mens mer direkte former for undertrykking lettere motiverer til opprør.

Både navnet Kunnskapsløftet og mange sider ved reformen har potensial til å gi økt motivasjon for kunnskapsutvikling og utdanning. Dette har skapt en viss optimisme i skolen. Samtidig etterlyses sterkere vilje til å undersøke hvorfor og hvordan norsk skole kom ut av kurs etter de forrige reformene.

Denne artikkelen ble publisert i Lektorbladet nr 5, oktober 2010.

 Relaterte lenker: