Den økte søkningen både til grunnskolelærerutdanningen og til lektorutdanningen ved universitetene viser at flere unge kan tenke seg en karriere i skolen. Etter tre år med Kunnskapsløftet ser vi også enkelte tegn på positive resultater av skolereformen. Det mest oppløftende er rapporter som tyder på at mer systematisk innsats i leseopplæringen på barnetrinnet fører til at flere barn får en god start på utdanningen sin. Mye tyder også på at flere barneskoler legger sterkere vekt på å øve inn grunnleggende tallforståelse. Flere skoler er mer tilbakeholdende med å bytte ut undervisningstimer i matematikk eller andre fag med rent sosiale aktiviteter.
Vi kan håpe at disse endringene på barnetrinnet etter hvert vil få en merkbar og positiv virkning på både læringsmiljø og læringsresultater høyere opp i systemet. Men i øyeblikket er det for mange som sliter, både blant undervisningspersonalet og blant elevene i ungdomsskolen og i videregående. Vi kan risikere at venteperioden der blir for lang før vi merker gode resultater av tidlig innsats i barneskolen og mer spesialisering i grunnskolelærerutdanning. Mens graset gror, dør kua.
Lite tid for tilpasset opplæring
Norsk Lektorlag registrerer at svært mange lektorer er bekymret over det faglige grunnlaget som dagens elever har når de starter i videregående. Elever som kan ha greid seg bra i ungdomsskolen, er ofte uforberedt på at man ikke uten videre kan senke de faglige kravene i videregående. Ganske mange elever har etter 10 års skole akkumulert så store kunnskapshull at det er en umulig oppgave å ta igjen det forsømte og samtidig følge den progresjonen som er nødvendig for å henge med videre. Ulikhetene i faglige prestasjoner og i motivasjon for de obligatoriske fagene har ofte vokst seg formidable i løpet av fullført grunnskole, der samtlige normalelever formelt sett skal ha oppnådd omtrent samme kompetanse. Den offisielle løsningen på dette problemet er at hver lærer skal tilpasse opplæringen for den enkelte og sørge for at hver og en får oppfylt sitt læringspotensial. Likevel fortsetter fylkeskommunene praksisen med at hver faglærer kan pålegges ansvaret for hundrevis av elever. Maksimumsbegrensningene i arbeidstidsavtalen tøyes til det ytterste selv når dette åpenbart blir pedagogisk uforsvarlig. Det er snart ti år siden de første rapportene i rekken fra PISA, TIMSS og PIRLS avdekket svakhetene i de norske læringsresultatene. Det er vanskelig å se at fylkeskommuner tar hensyn til dette ved ressurstildeling og organisering av videregående skole. Selv om stadig flere 15-åringer scorer lavt i lesing og regning, møter de en videregående skole som forutsetter at alle kan både lese, skrive og regne og har grunnleggende kunnskap i alle fag. Situasjonen blir ille på skoler der man slår sammen grupper og kutter undervisningstid for på den måten å stappe ansvaret for flest mulig elever inn i hvert lærerårsverk. Det blir den enkelte faglærer som må ta belastningen – og får skylda – når det blir umulig å hjelpe samtlige elever innenfor den knapt tilmålte arbeidstiden. Når høye elevtall så koples med pålegg om dokumentasjonsrutiner som beslaglegger enda mer av arbeidstiden, blir situasjonen meningsløs.
Varsko mot skjønnmaling
Frustrasjonene og faresignalene merkes tydelig på mange skoler, og Norsk Lektorlag registrerer en rekke problemer som nå i større eller mindre grad preger videregående skoler over hele landet.
- Arbeidet med lokale læreplaner og lokale kriterier for vurdering har tatt mye tid, og innsatsen står ikke i forhold til utbyttet. På mange skoler spør man hvorfor Utdanningsdirektoratet veltet dette arbeidet over på skolene i stedet for å ta det nasjonale ansvaret for felles, god kvalitet for hele landet.
- Den byråkratiske og lite oppklarende språkbruken både i nasjonale og lokale styringsdokumenter irriterer og provoserer. Man stiller spørsmål om språket er bevisst uklart for å unngå å ta stilling til kontroversielle temaer. Under skinn av lokaldemokratisk sinnelag skyves de vanskeligste dilemmaene i skolepolitikken ned på klasseromsnivå.
- Det er ikke samsvar mellom elevenes rettigheter og de ressurser og organisasjonsmåter som står til disposisjon i skolen.
- Dokumentasjonsformene er ikke hensiktsmessige og unødig tidkrevende.
- Det er uklare ansvarsforhold i skolen, og mange skoleeier skyver ansvaret for Opplæringsloven over på undervisningspersonalet. Problemene som oppstår av knappe tidsressurser og trange økonomiske rammer, privatiseres.
- En del skoleeiere klarer ikke både å ta ansvar for elevenes rettigheter etter Opplæringsloven og undervisningspersonalets rettigheter etter Arbeidsmiljøloven og tariffavtalene. En del rektorer er så engstelige for elevklager at de glemmer sitt arbeidsgiveransvar.
- Arbeidsgivers praktisering av arbeidstidsavtalen oppleves som lite redelig og ryddig på ganske mange skoler.
- Eksamensordningene med bruk av alle hjelpermidler har liten støtte, og det er stor misnøye med at Utdanningsdirektoratet tviholder på denne ordningen
- Det er stor misnøye med en del skoleeieres instrukser om lokalgitt eksamen. Faglærere og sensorer føler seg overkjørt av eksamensordninger som man mener er urettferdige for elevene, faglig sett lite seriøs, og ofte arbeidskrevende uten at det kommer noe positivt ut av ekstraarbeidet.
- I fylkeskommuner der undervisningspersonalet ikke får støtte fra arbeidsgiver til å begrense og lede elevenes bruk av pc i timene, kastes det bort mye undervisningstid.
- I fylkeskommuner som innskrenker undervisningspersonalets metodevalg og metodefrihet, for eksempel gjennom pålagt bruk av NDLA, er det stor frustrasjon og misnøye.
- I fylkeskommuner som har vedtatt at elevene skal vurdere enkeltlærere anonymt, er det mye sinne og oppgitthet, både over den mistroen til egne ansatte som denne ordningen innebærer, og over det pedagogiske budskapet som begrunner anonymitet for elevene.
- Etter løftene om storstilt satsning på kompetanseheving i fag som fremmedspråk og realfag er skuffelsen blant lærere og lektorer stor. Det er like vanskelig som før å få tilgang til god faglig etter- og videreutdanning.
Medbestemmelsesordningene i arbeidslivet forutsetter at arbeidstakere skal ha innflytelse på egen arbeidssituasjon. Det er tegn på dårlig skoleledelse når undervisningspersonalet ikke blir lyttet til i disse ulike spørsmålene. Mye tyder dessverre på at for mange skoleeiere ikke tar dette alvorlig. Det er et stort gap mellom uttalte intensjoner på nasjonalt nivå og den praksis skoleeierne velger. Undervisningspersonalet som har levd med dette i en årrekke, prøver ofte å distansere seg for å unngå kynisme. Distanse kan være et klokt profesjonelt ståsted for den enkelte. Men personalpolitikken i Kunnskapsløftet er uklok. Mye har handlet om å snakke optimistisk og vakkert. Vi er enige i at svartmaling av forholdene i skolen er lite konstruktivt. Men det er også destruktivt når selvsensur og skjønnmaling fører til at kroniske problemer aldri tas tak i.