Rita Helgesen, Lektorbladet 1-2017
For kort tid siden kom stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning. Norsk Lektorlag er glad for at regjeringen har ambisjoner om å bedre kvaliteten, og har konkrete forslag til hvordan det kan gjøres
Lav gjennomføringsgrad
Bare 60 prosent av dem som begynner på et studium i Norge fullfører, mens langt flere, rundt 80 prosent, fullfører i Danmark, Storbritannia og Frankrike. Spesielt bekymringsverdig er det at gjennomføringsgraden er ekstra lav for lærerutdanningene. Av dem som begynte på integrerte masterprogram i lærerutdanning høsten 2010, sluttet 40,9 prosent, og bare 40 prosent fullførte på normert tid. For lærerutdanningene generelt er det under halvparten som fullfører på normert tid, mens hver tredje student faller fra.
Er karaktersnittet under 3,5 har du dårligere studieprogresjon, og slutter oftere i første studieår.
Helhetlig tenkning
Det er mange grunner til frafall og lav gjennomføring, for eksempel at studenten har valgt feil studium, er syk, får seg en jobb eller mangler motivasjon. Gjennomføringsgraden kan bedres dersom vi gjør noe med hele skolesystemet – ikke bare høyere utdanning. Vi må faktisk begynne i grunnopplæringen, og bruke politikernes favorittoppskrift: «Tidlig innsats.»
Still krav til kompetanse i grunnutdanningen
Godt studieforberedte elever er suksesskriterium nummer én. Elever i grunnskolen og i videregående skole – de fremtidige studentene – må få opplæring av godt kvalifiserte lærere fra dag én, og det må stilles krav i alle fag. Vi må stille krav til at elevene mestrer de grunnleggende ferdighetene for hvert trinn, og iverksette støttetiltak fortløpende. Elever med høyt læringspotensial må få utfordringer på sitt nivå allerede i grunnskolen. Universitetsansatte melder at de nye studentene har dårlige språkferdigheter, mangler struktur og bruker arbeidsmåter preget av «klipp og lim». På videregående må elever på studiespesialiserende programområde derfor få mer systematisk opplæring i faglig og akademisk skriving. De må også trenes opp til å få bedre kapasitet til å lese og forstå lengre tekster og bli bedre til å vurdere tekster kritisk. Vi må få færre kompetansemål og mer dybdelæring. På studiespesialiserende programområde bør alle lærere ha utdannelse på hovedfags- eller mastergradsnivå, og adjunkter og lektorer må få bedre tilgang til etter- og videreutdanning. Nå prioriterer man videreutdanning for dem som mangler kompetanse.
Still krav til studentene
Det er sammenheng mellom karaktergrunnlag og andelen som fullfører studier, særlig for grunnskolelærerutdanningen. Studenter med karaktersnitt under 3,5 fra videregående skole slutter oftere i første studieår enn de med høyere snitt. De har også dårligere studieprogresjon. Karakterkrav i matematikk er bra, men vi burde også ha slike krav i norsk og engelsk. Studentene bør ha høye ambisjoner og vise akademisk adferd gjennom godt fremmøte, deltakelse på oppgaver og utholdenhet. Studiebarometeret tyder på det motsatte. Pedagogikk- og grunnskolelærerstudentene bruker totalt 28 timer per uke til studiene, og egenstudiene er bare 11,7 timer per uke. Organiserte læringsaktiviteter for pedagogikkstudentene er 9,8 timer per uke. NOKUTs kommentar til dette er at det er store «forskjeller på hvor mye tid de forskjellige utdanningstypene bruker på organiserte læringsaktiviteter. Utdanningstyper som pedagogikk (—) ligger lavest både i tidsbruk og organiserte læringsaktiviteter, noe som kan indikere at det er rom for mer læring, samt at man kan lure på om det settes høye nok forventninger til studentene i disse utdanningstypene».
Still krav til lærerutdanningene
Kvalitet i høyere utdanning handler mye om samspillet mellom lærere og studenter. Studiebarometeret viser at grunnskole- og lektorutdanningene er blant utdanningene med lavest tilfredshet, og studentene savner oppfølging og veiledning. De vil ha bedre sammenheng mellom fag, pedagogikk, didaktikk og praksis. Læringsformene bør være mer aktiviserende og varierte, og samarbeidet mellom lærerutdanningene og praksisskolene må bli bedre. Lektorstudentene melder for eksempel om mangel på koordinering av undervisning og praksis, og kritikken av PPU-pedagogikken står dessverre fortsatt ved lag.
Karrieresystemet i lærerutdanningene gir ingen insentiver til dem som vil drive kvalitetsutvikling av undervisningen. Ikke bare forskning, men også undervisning må være meritterende og vektlegges ved ansettelser og avansement. Lærerutdannerne må ha oppdatert praksis fra skolen, for eksempel med obligatorisk praksis hvert femte år. Lønnsnivået må økes, nå er det slik at man risikerer å gå ned 50.000 i årslønn dersom man går fra en stilling i grunnutdanningen til en høyskolestilling. Det rekrutterer neppe de beste.
Det har hittil vært ganske store forskjeller mellom lærerutdanningsinstitusjonene når det gjelder opptak av nye studenter. For eksempel har antall kvalifiserte førsteprioritetssøkere per plass på lektorprogrammene variert fra 2,2 på NTNU til 0,6 på Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Nordland. Det tyder på at ikke alle lektorutdanningene er like attraktive for studentene. Nå har mange utdanningsinstitusjoner slått seg sammen, og det store spørsmålet er hva de gjør for å øke gjennomføringsgraden og kvaliteten. Det har vært overraskende taust om hvordan utdanningsinstitusjonene selv forklarer den dårlige gjennomføringsgraden. Rektorene ved de fremtidige grunnskolelærer- og lektorutdanningene må gjøre greie for sine ambisjoner og konkrete planer. Debatten om lærerutdanningene handler også om kvaliteten på grunnskolelærerutdanningen når den blir femårig. Når mange nye undervisere skal ansettes, kan vi risikere at kvaliteten går ned. Ved at undervisning blir meritterende, og dermed bedre betalt, kan stillingene muligens være mer attraktive for dem som har erfaring fra skolen.
I medlemsundersøkelse i Norsk Lektorlag i 2015 gir lektorstudentene tydelig uttrykk for at de viktigste tiltakene for å redusere frafallet er å heve undervisningskvaliteten. Praksisopplæringen må organiseres bedre, og studentene ønsker å oppleve at det er bedre sammenheng mellom teori og praksis. De vil ha mer praksis og mer fagdidaktikk. Motivasjon for studiene er også viktig, og over halvparten av lektorstudentene i undersøkelsen ønsker at ikke bare karakterer, men også intervju og/eller motivasjonsbrev bør telle ved inntak til studiene.
Styret i Lektorstudentene ved Universitetet i Oslo peker på at søkningen til utdanninger, og dermed kvaliteten, henger sammen med lønnsnivået og mulighetene for å få jobb etter endt studium. De foreslår at det kan være en idé å gi studenter bedre muligheter til relevant arbeidspraksis for å unngå at skoler ansetter ufaglærte fremfor fagpersoner. De viser til at for eksempel medisin- og advokatutdanningene er gode. Medisinernes turnusår kan være en av grunnene, og Norsk Lektorlag har i flere år foreslått å innføre et turnusår i stedet for PPU.
Regjeringen legger i Kvalitetsmeldingen opp til at utdanningsinstitusjonene må forplikte seg på å nå definerte kvalitetsmål innen 2019. NOKUT får i oppgave å definere hva som er studiekvalitet og faglig kvalitet. Universitetene i Oslo og Bergen «mener det er uheldig at det blir lagt opp til at myndighetene skal definere hva som er studiekvalitet og hva som er tilstrekkelig faglig kvalitet og faglig bredde i studieprogram, ved at denne vurderingen flyttes fra institusjonene til NOKUT». Siden kvaliteten slik den er nå, ikke er god nok, er det likevel klokt å sette nasjonale standarder. I tillegg må det mer helhetlig tenkning til.
Rita Helgesen er leder i Norsk Lektorlag