Blant annet lærer de å være seg bevisst om de baserer seg på regeletikk, konsekvensetikk eller sinnelagsetikk. Når temaet etikk løftes fram av øverste ledelse i kommuner og fylkeskommuner, bør vi i det minste kunne forvente samme refleksjonsnivå og analyser som kreves av elever i videregående skole.
At man følger gitte regler, formulert av verdslige eller guddommelige autoriteter, er en selvfølge i alle samfunn, og mange vil si at lovlydighet ikke krever mye etisk refleksjon, kun sosialisering og tilpasningsevne. Vi tar det for gitt at undervisningspersonalet, som er viktige rollemodeller for barn og unge, holder seg innenfor norsk lov. Som fagforening – og profesjonsforening – registrerer vi imidlertid ganske ofte en organisasjonskultur i skolesystemet som viser lemfeldig omgang med noen lover og regler. Riksrevisjonen har slått fast (i Dok 3:1 2008-2009) at kartlegging viser at det fysiske skolemiljøet ved en rekke skoler ikke oppfyller kravene til et forsvarlig skolemiljø. Vedlikeholdet av skolebygninger forsømmes altså, – på tross av mange års ”fokus på utfordringen” som det gjerne heter. Et annet eksempel er opplæringslovens bestemmelser om minstetimetall i fag, som glatt brytes fordi det koster penger å følge reglene.
Et tredje eksempel er lovens bestemmelse i om at ”opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven.” Dette er en regel som kan tolkes og tøyes langt, og det gjøres. En skole som kun er tilpasset gjennomsnittseleven kan sies å gi mest mulig læring for flest mulig til en lavest mulig kostnad for samfunnet. En konsekvensetisk tilnærming legger resultatet til grunn, og da er kanskje dette akseptabelt? De svakeste elevene rammes imidlertid hardt av mangel på tilpasset opplæring, og mange lærere ser seg moralsk forpliktet til å hjelpe særlig dem. Det kan regnes som en god handling å stjele fra de rike og gi til de fattige. Når læreren har for liten tid til å hjelpe alle, må de svakeste prioriteres, mens de flinke får klare seg selv. For mange lærere er dette stadig et påtrengende dilemma. Hvem ”fortjener” mest oppmerksomhet og profesjonell innsats? Den som knapt klarer å lese etter 10 års skolegang? Den som viser et kjempetalent i noen fag? Den som er sosialt usikker? Den som ivrig og effektivt følger opp lærerens råd? Den som har det vondt hjemme? Etter et langt yrkesliv i slike dilemmaer, er det mange lærere og lektorer med kullsvart samvittighet for å svikte alle dem som aldri fikk den oppfølging de hadde rett til etter § 1.3 i opplæringsloven.
Vi må kunne snakke åpent om slike profesjonsetiske dilemmaer for å unngå at situasjonen virker demoraliserende, og for å plassere ansvaret der det hører hjemme. Gode etiske diskusjoner forutsetter vilje til sannhet. En form for kommunal målstyringsetikk der alle læringsresultater skal ”bli bedre enn landsgjennomsnittet” virker både latterlig og provoserende. Faren ved konsekvensetikk, ligger i fristelsen til å la hensikten hellige middelet, og hysse ned all kompliserende diskusjon.
Hvis den konsekvensetiske tilnærmingen blir for ugrei, er det godt å kunne gripe til sinnelagsetikken. Er handlingen god ment, har man sitt på det tørre, også når konsekvenser og resultatet går skeis. Det har ofte slått meg at den norske skolen, med sine røtter i protestantisk forkynnelse, er preget av sinnelagsetikk – og sinnelagspedagogikk. Det gjelder å ikke synde, verken i tanker, ord eller gjerninger, og man kan gjøre mye ut av å fortelle om pedagogisk godvilje, mens man unnlater å undersøke om elevene lærer noe. Norsk utdanningspolitikk før PISA var ideologibasert, uangripelig velmenende og tålte ikke pedagogisk opposisjon. Vi hadde verdens beste skole, på tross av lærerne, som en ledende politiker uttrykte det. Med mer forskning, mer kunnskap og mer åpenhet om hva vi faktisk får til, og hva vi ikke får til i norsk skole, må det både være lovlig og anerkjent at ansatte i skolen opptrer som selvstendige og etisk autonome personer. Det er legitimt å ville overbevise sine ansatte om at visse etiske regler gjelder, men det fungerer ikke å bruke overtalelse og maktmidler på dette området.
Under Akademikernes rådskonferanse høsten 2012 holdt professor Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk et foredrag der hun snakket om aktuelle etiske spørsmål knyttet til eget fagfelt. For akademikere vil etikk ofte handle om å formulere spørsmål med utgangspunkt i egen fagkunnskap og innsikt. Alle yrkesgrupper må tåle kritiske blikk utenfra, men når det kommer til profesjonsetikk er det først og fremst fagfolkene selv som må reise spørsmål og drøfte svar. Det er problematisk når saken snus på hodet, og etiske regelverk brukes av overordnede som middel for styring av fagfolk. Det som i utgangspunktet skulle være prinsipper for etisk autonome og gode, profesjonelle beslutninger, endres til byråkratiske ”grep” for ytre kontroll. Faglig basert autonomi erstattes med mer eller mindre kamuflerte krav om lydighet. Det er legitimt at arbeidsgiver kontrollerer visse ting, men kontrolltiltak må fremstå som det de er, nemlig kontrolltiltak
Ikke uventet kom det kraftige reaksjoner da Rogaland fylkeskommune listet opp 24 formaninger, eller 24 sentenser, for sine skoleansatte. Innholdet er velment og uangripelig, men i formen avsløres det autoritære grepet: ”Jeg følger fastsatte prosedyrer.” ”Jeg møter presist og forberedt.” Jeg vektlegger det positive når jeg snakker om Rogaland Fylkeskommune og mine medarbeidere.” Det er denne retorikken, bruken av dette småbarnspedagogiske ”jeg” som forbauser og irriterer. Her har ”det store vi” tatt seg til rette og forsøker erobre plassen som ”min” indre stemme, ”min” samvittighet, og vil regulere min egenkontroll og selvsensur. Slike ”grep” vitner om dårlig voksenpedagogisk dømmekraft.
Reidun Førde, som kan vise til et mangeårig arbeid med medisinsk etikk, pekte blant annet på at etikken ikke bare må dyttes ned på den enkelte aktør. Verdispørsmål må også løftes opp i ledelsen, der man må se på rammene som settes rundt arbeidet, og på om disse gir mulighet for å gjøre et etisk forsvarlig arbeid. For undervisningspersonalet vil mange etiske temaer være knyttet til rammene for deres arbeid. Er det samsvar mellom rammene som settes av skolesystemet, og de vedtatte og ideelle mål som er satt? I Norsk Lektorlags medlemsundersøkelse høsten 2012 sier nesten 40 prosent av de skoleansatte seg uenig i at dagens arbeidstidsavtale gjør det mulig å gjøre en god jobb. Så mange arbeider altså innenfor rammer som tvinger dem til å gå på akkord med egne profesjonelle vurderinger. Skoleeiere som er opptatt av etikk i egen virksomhet burde etter min mening løfte fram nettopp slike spørsmål i møter med sine ansatte. Stadige krav om at alle skal ”framsnakke” læreryrket eller kommunens omdømme, oppleves som hykleri satt i system. Dette er dårlig ledelsesstrategi. I det minste bør man kunne skille mellom normativ og deskriptiv etikk.
Gro Elisabeth Paulsen, april 2013